De fleste har en drøm om å  redde verden. For meg er det ikke bare en drøm, men et mål.

Du som leser dette trekker nok  litt på smilebåndene dine og tenker ditt.
Spesielt lurer du nok på om jeg har oppdaget et fenomen kalt virkeligheten.
Dette finner jeg slett ikke noe rart i, de fleste anser jo dette som en umulig oppgave.
Til deg som lurer på hvordan jeg har tenkt å løse en umulig oppgave så har jeg to ting å si.:

En:
Bare fordi ingen har gjort det før, betyr ikke at det er umulig.

Og To:
Om noe skulle vise seg å være umulig så husk at; det umulige tar bare litt lengre tid.

Hvordan  kan jeg tro at dette er mulig?

For meg handler det ikke om å redde verden hverken imorgen eller neste år.
Jeg har ikke engang et håp om å være her når selve redningen inntrer.
For meg handler det om å starte en prosess.

Men hva legger jeg i å redde verden?
Skal en redde verden må en nemlig være klar over noe:
Det er at en ikke kan regne med hjelp.

Ikke fra Allah.
Ikke fra Gud.
Ikke fra Jesus.
Og ikke fra Kjell Magne.

Likevel er det å redde verden er en enkel sak. Faktisk.
Ikke like enkelt som å spise kake, men likevel enkelt.

Hvorfor? Fordi ingen har gjort det før.
Det som ingen har gjort er enkelt å gjøre.
Fordi samme hvor mye du feiler, så har du likevel kommet et skritt nærmere.

Tror du meg ikke?

Se her:

Husker du kvinnefrigjøringen.
Jeg mener akkurat dato.
Ikke?
Ikke jeg heller.
Fordi det har enda ikke skjedd helt og fullt.

Men jeg vet at det begynte med noen damer som fikk en ide.
En ide om at de ikke var dårligere enn menn på noen måte.
-Og dermed burde ha de samme rettighetene.
Jeg husket lærerinnen min si:
Tenk at de kunne få en slik ide og ikke bare avvise den som en tåpelig tanke!
Tenk at de turte å stå opp og kjempe for dette.
Tenk at de faktisk gjorde det!

Og jeg tenkte på det.
Men så begynte jeg tenke på noe helt annet:

Jeg tenkte på at gode ideer lever av seg selv og er enkle å forstå.
Gode ideer er nye ideer, eller nye vrier på gamle.
Noe som er nytt er det samme som noe som ikke er gjort før.
Det ingen har gjort før, er enkelt å gjøre.
Hvorfor?
Fordi ingen har gjort det før.
Så når en da utfører ideen, så må en lykkes uansett!
Fordi noe,altså det som blir gjort. Vil alltid være bedre enn det som ikke er blitt gjort som er: null og niks ...

Men det tar lang tid fra en ide blir tenkt til en ide får komme til sin fulle form.
Og det vil ta lang tid før denne ideen vil redde verden.
Forstår du?
Ta kvinnefrigjøringen igjen:
70 år etter ideen var unnfanget, var fremdeles kvinner i Sveits uten stemmerett.
Faktsik hadde ikke kvinner i Sveits stemmerett før 1984!

Og slik tenker jeg det å redde verden også vil fortone seg.
Jeg har fått ideen.
Noe vil skje ganske snart.
Men selve redningen inntrer ikke før om mange mange år.
Men hvor mange?

Å redde verden er en ide som vil ta lang tid.
Kanskje lengst tid av alle ideer...
Fordi det å redde verden er ikke en ide om å forandre en liten del av verden, men hele.
Skal en redde hele verden, må hele verden få vite det.
Ikke nok med det de må like det.
Fordi tvangsredning fungerer dårlig.

Hva er den store planen?

Hvordan har jeg tenkt å redde hele verden?
Vi vet jo at folk flest ikke klarer å bli enig med sin egen nabo.
Hvordan skal jeg få en masse enkeltmennesker til å være enig med meg?
Hvordan skal jeg få deg til å være enig med meg?

Det handler om få deg til å forstå. Det handler om å få folk til å forstå.
Det handler om å spre det viktigste. Nemlig informasjon.

For når gjør du mest urett?
Når du handler galt i uvitenhet?
Eller når du handler galt i full viten?

Vet du hva som er informasjonens største fiende?

Informasjon.

Informasjon drukner i seg selv.

Om du i det hele tatt gidder å lese en hel rapport. Så får du vite en(eller flere) ting.
Leser du en rapport til, om det samme emne, så får ofte fortalt noe helt annet.

Det er et problem.

Det andre er hvor uhyre kjedelig slik informasjon er å lese.
Side opp og side ned. - Med ren tekst.
Eller kanskje jeg burde si skitten tekst.

Denne siden er nesten uten et eneste bilde.
Den er fremdeles ikke ren tekst.
Den er litt annerledes.
Utformingen av denne teksten er annerledes.
Tekst er ofte for komprimert.
Og da tenker jeg ikke på innhold, men plass.
Det er det andre problemet.

Har du lagt merke til hvordan folk bare skriver og skriver? Uten å ta hensyn til den som skal lese det de skriver. Lange utbroderte setninger etterfulgt av enda lengre setninger (med både fotnoter og paranteser*). I tillegg så skal de ha med masse bakgrunnstoff. Enten for å legimitere sine egne utsagn eller eller bare for å vise at de har masse kunnskap, slik at sensoren eller noen de tror bryr seg synes det er bra. Har du det. Jeg og.- Og det er så innmari irriterende. I tillegg snakker de veldig ofte om at en må forstå at denne rapporten/hovedoppgaven/doktorgraden trolig bryter med den typiske A 4 inndelingen av slike emner, ikke fordi de egentlig bryr seg om at A 4 er dumt, men fordi de prøver å ungå kritikk.  Nesten alle snakker om hvor feil det er å bli tilpasset et A 4 format. - Men tenker sjeldent på det som oftest må tilpasse seg A4 formatet, er selve teksten. Finner ikke du at det litt merkelig? Det gjør i alle fall jeg. Det merkeligste er at universiteter og høyskoler, som skal være nye ideers lovende vugge er de som er verst til å sjule viktig informasjon på denne måten. - Dette er enda et problem.

*Les Norges Teknisk-Vitenskaplige Universitets doktorgradsutlysninger på internett de er veldig lette å forstå. Trykk her om du må.

Så for at alle skal kunne lese den.
Så må informasjon være:
Lettlest og underholdende.

Helst burde vi slippe å lese.
Helst burde vi se en filmtrailer.
En lang en... - Som er spennende, morsom, eller trist.
Så kan vi føle, le eller gråte. - Og dermed huske på en helt ny måte.
Noen har allerede begynt. Røde kors for eksempel.
Dessverre er ikke disse bra nok. De spiller bare på skyldfølese.
- Og lite på hva du faktisk kan gjøre, bortsett fra å gi penger.

Alle vet vel hva som er rett og galt?

På engelsk finnes det et uttrykk som heter "Do the right thing."
Utifra dette skulle en tro at folk viste hva som var rett. 
- Men at de likevel gjorde noe annet.
Jeg tror ikke at alle vet hva som er rett.
Jeg tror ikke alle vet hva som er galt.
Jeg tror at verden er en forrvirrende plass, hvor svart og hvitt, lys og mørke. 
- Egentlig er nyanser av grå.
Jeg tror vi mennesker tolker situasjoner utifra hva de har opplevd.
Dermed blir rett og galt veldig personlig.
Jeg tror mennesker forstår verden som maskiner forstår koder. 
Selv om du behersker EN kode så trenger du ikke å forstå en annen. 
Det ligger jo i kodenes natur. 
Dette sier noe om hva som må til for at alle skal kunne gjøre det som er "Rett" og "Riktig".

Nemlig informasjon...

Hva får meg til å tro at informasjon kan redde verden?

I begynnelsen av en sang jeg en gang hørte, ble det sagt:
"What we have here is failure to communicate..."
Det er det gjennomgående problemet.
Vi tror vi har nok informasjon.
Selv når vi faktisk mangler noe vesentlig;
Oversikt.

Vi produserer mer skreven informasjon idag enn noensinne.
Likevel har vi:
Krig
Sult
Fattigdom

Dersom vi hadde satt noen til å samle inn alt av informasjon.
Fjernet det vanskelige språket.
Gjort det om til enkle forstålige og innholdsrike tekster.
Laget sammendrag og satt ting i sammenheng.
Da hadde vi vært et godt stykke nærmere å forstå, den verden vi lever i.
Og gjennom forståelse hadde vi kanskje valgt det minste av flere onder.

Mange tror slikt er fåfengt.
Tenker: "Enda en papirtiger."

Men la oss ta et eksempel igjen.
Eksemplet er:
De Forente Nasjoner.
Eller FN som vi sier.
FN tar for seg globale konflikter og problemer.
Ingen smal eller liten sak.
Påfølgende blir det mye å skrive om.
Så mye sier noen, at den ikke makter annet enn å produsere avskrekkende mengder papir.
Faktum er at tross;
alle sakene de behandler,
alt de skriver
og alle de kopiene de sender ut
så bruker FN mindre papir på et år enn New York times gjør på en dag.

Om du ikke forstår sammenhengen så la meg forklare:
Det at FN; som er et forferdelig byråkratisk system,
tross sin saksmengde klarer å produsere så minimale mengder papir.

Beviser f For meg dette:
At det er mulig å ta til seg enorme mengder informasjon og sile det ned til en kort og nøyaktig versjon.
Det krever bare at det er det som er målet når det gjøres.
I FNs tilfelle er det ikke en gang tenkt noe særlig rundt akkurat dette , det er bare noe som har gitt seg naturlig.
Tenk på resultatet.
Dersom noen virkelig satte seg ned og skrev slike sammendrag på en gjennomtenkt måte.
Resultatet ville utvilsomt vært forbløffende.

Tenk deg et bibliotek hvor du kunne gå å finne alt som noensinne er skrevet om det emne du lurer på.
Så tenker du deg et bibliotek hvor du kan finne et sammendrag av alt som er skrevet om dette emnet. - Med en konklusjon til slutt!
Hva ville du lest?
Hundretusen sider uten gjennomtenkt sammenheng?
Eller en konklusjon på 10?
Tenk deg hvor mye lettere informasjonen ville være tilgjengelig.
Tenk om noen på grunnlag av dette laget innbydende hefter som alle kunne lest?
Eller enda bedre:
Laget filmer om emnene som informerte.
Reklamefilmer om fakta.
Spør du meg er dette det eneste fornuftige steget videre
for en verden som kveles av sin egen unyttige informasjon.

Faktisk vil ikke dette være så vanskelig å gjennomføre.
Det du måtte gjøre var å opprette en organisasjon.
Formålet måtte være å samle inn alt som finnes av informasjon.
Ikke så ulikt det utvalg i dag gjør for politikere.
Bare på en større skala.
Mye større.
Men først så måtte vi finne en metode for å trekke ut informasjonen.
Og når alt var klart.
Når alt vi vet av informasjon var samlet sammen og destilert.
Så måtte vi finne ut hvordan å best mulig forklare det til omverdenen.

Men jeg har tanker om dette også jeg så kom innom senere så kan du se om jeg har skrevet disse tankene ned her på nettet.